Det dyrkes mange forskjellige varianter av kål i Italia, og vinteren er den beste tiden å spise de på.
Noen av de vanligste er illustrert nedenfor.
Kålrabi er et medlem av kålfamilien, har en oval form og er på størrelse med et stort eple.
Som andre medlemmer av kålfamilien, foretrekker den en dyp og fruktbar jord, og et mildt klima.
Ettersom den ikke liker høy varme, så vokser den best om høsten eller våren.
Kålrabien er motstandsdyktig mot kulde og kan gro i åpne åkre selv tidlig på vinteren.
Det faste, saftige og noen ganger litt treaktige kjøttet har en intens, søt og aromatisk smak.
Den kan spises rå eller tilberedt. Man kan tilberede både stammen og bladene.
Kålrabi er også perfekt til mer kreativ tilberedning: å erstatte pastaen med tynne skiver kåørabi gir en deilig lasagne.
Det finnes flere typer kålrabi som hovedsakelig varierer i farge: den vanligste er blek lysegrønn, men det er også blålilla varianter.
Kålrabi er rik på antioksidanter, mineralsalter, C- vitamin og betakaroten, og har i tillegg høyt fiberinnhold, som er verdifullt for tarmhelsen.
Savoykål regnes som en vintergrønnsak.
Den har smaragdgrønne, knasende og møre blader.
Fra gammelt av vokser savoykål hovedsakelig i de sentrale nordlige regionene i Italia.
Produksjonen i Canavese-området er særlig utbredt, og hver november er det en tradisjonell festival med savoykål i Montalto Dora.
Det er en elegant kål, delikat i stedet for tung, og perfekt som fyll, braisert sammen med tomater og spansk chorizo, eller småkokt i supper som minestrone eller i en Potee Champenoise, en høstrett fra Frankrikes Champagne-region.
Savoykål inneholder svært mye A-vitamin, C-vitamin, K-vitamin (viktig for blodkoagulasjon) og mineraler som kalium, fosfor, jern, kalsium, svovel (som forklarer den karakteristiske lukten av kål når du lager mat), og har et kalorinnhold på 30 kcal per 100 gram.
Dens helsebringende egenskaper har vært kjent siden antikken.
