Globusartisjokk (Cynara cardunculus var. scolymus) er en rekke tistlerarter som dyrkes som mat. Den spiselige delen av planten består av blomsterknoppene før blomstene springer i blomst. En annen variant av artisjokken stammer opprinnelig fra Middelhavsregionen – med utseendet til en solid selleri med en smak som minner om artisjokker. De spiselige delene av knoppene består hovedsakelig av de kjøttfulle nedre delene av korgdekkebladene og kjernen, kjent som hjertet. Massen av umodne blomster i midten av knoppen kalles sjokk eller skjegg. I eldre, større blomster er disse uspiselige.
Artisjokken oppsto rundt Middelhavet og har blitt brukt i århundre for sine medisinske egenskaper. Grønnsaken har lite fett, men er rik på fiber, vitaminer, mineraler og antioksidanter. Den inneholder spesielt mye folsyre, vitamin C og K, samtidig som at den gir viktige mineraler som magnesium, fosfor, kalium og jern.
En gjennomsnittlig artisjokk inneholder nesten 7 gram fiber – dette tilsvarer 23-28% av det daglige referanseinntaket. Få grønnsaker inneholder like mye antioksidanter som en artisjokk. Cynarine er en kjemisk bestanddel i Cynara. Flertallet av cynarinen som finnes i artisjokk er i bladenes masse, selv om tørkede blader og artisjokkstilker også inneholder det.
Artisjokker kan enkelt og greit kokes/dampes til de er møre. Deretter fjernes bladene før de spises én om gangen – gjerne dyppet i vinaigrette, hollandaise, eddik, smeltet smørmajones, aioli, sitronsaft eller andre nydelige sauser. Hjertet kan spises etter at den uspiselige sjokken har blitt fjernet. De tynne bladene som dekker sjokken er spiselige, selv om de noen ganger skjæres bort hvis det er ønskelig. Dypp bladene i mer saus og nyt deres unike smak.
Det finnes mange tradisjonelle artisjokkoppskrifter i Italia. Eksempler er Roma-braiserte artisjokker, carciofi alla romana eller carciofi alla giudia – en tradisjonell, jødisk rett hvor artisjokkene frityrstekes hele.
Foruten om dette har man ulike oppskrifter med fylte artisjokker. Her spises hvert blad med en bit av fyllet. Artisjokker er dessuten nydelige i stuinger, pastaretter og pizza! Når de er møre, kan også artisjokk spises rå – med tynne skiver i salat og artisjokkhjertet bevart i olivenolje.
Artisjokk kan bli gjort om til urtete. Likevel brukes artisjokk helst som den viktigste botaniske ingrediensen i den italienske aperitiffen Cynar. Bitter, søt og oppkvikkende – den kan serveres med is, eller som en cocktail blandet med appelsinjuice. Eller hva med å bruke den i en herlig negroni?
Fordeler med å spise artisjokker:
- Den regulerer appetitten
- Den har en vanndrivende effekt.
- Den forhindrer forstoppelse
- Den er naturlig antiinflammatorisk.
- Den bidrar til å senke blodsukkeret for diabetikere.
- Den bidrar til å senke kolesterolnivået.
- Den bidrar til å stimulere galle.
- Den er gunstig for leveren.
- Den lindrer hoste.
- Den renser blodet.
- Den styrker hjertet.
- Den hjelper mot cellulitter og akne.
Carciofo di Paestum IGP (Paestum artisjokk) dyrkes i den italienske provinsen Salenro i Campania-regionen. Den trives utrolig godt i det lokale klimaet i området – et typisk middelhavsklima preget av milde og regnfulle vintre, og varme, tørre somre. Det avrundede blomsterhodet, kompaktheten, fraværet av torner og tidlige modning er hovedegenskapene til denne unike artisjokken. Det kjølige, regnfulle klimaet – typisk for området – i den lange produksjonsperioden (februar-mai) gir Carciofo di Paestum IGP sin karakteristiske mørhet og delikate smak. Denne smaken verdsettes av forbrukere verden over – og brukes i mangfoldige artisjokkbaserte retter som er typisk for det lokale kjøkkenet.
